Tempel og fredagspils

Kykelikyyy... Allerede rundt midnatt begynner hanene i landsbyen å gaule, da har de fått sin allerede fått sin skjønnhetssøvn. De bryr seg ikke om andre som prøver å såve. Heldigvis har jeg pottette øreplugger som døver det meste av lyder men kan fortsatt høre de rustne ganene i det fjerne. Begynner å bli godt vant nå men det et irriterende at de ikke kan vente i det minste til soloppgang. Vel vel, dagen startet i allefall bra med sjokoladepannekake med banan. Mer dessert spør du meg, men skal ikke klage så lenge de kan nytes med en god kopp kaffe. Idag skal vi besøke tempel ett eller annet og måtte derfor kle oss deretter. Vi ble knytt på sarong og skjerf rundt midjen for å dekke knær og ikke vise for mye hud. Over hele plassen kunne man kjenne røkelse som satte den spirituelle stemningen. Vi knipset rundt med kamera og glante spørrende på alle som satt med den rituale bønn. Ganske spennende å vi ble ikke akkurat mindre nyskjerrige når vi så vann fra kilder komme opp. Det hellige vann vi skulle vaske av oss skyld og onskap i. Vi vasset vi fullt påkledd ut i det klare vannet med store og små fisker svømmende rundt omkring. På rekke og rad rente vannet i fontener og jeg vasket meg i det hellige vannet og ba for en fin fremtid og en velsignelse for fortiden, hadde vært kjekt det i alle fall. Vannet var deilig avkjølende i den kokende varmen og jeg håpet at sjelen min fikk seg en oppkvikker. Så tuslet vi våte tilbake og hjem for lunsj og mer sol. Jeg hoppet av i Ubud sentrum for å ta passbilde til visum utsettelsen. Wayan skulle plukke meg opp med mopeden etter å kjørt hjem de andre. Etter å ha smilt uskyldig til kameraet kom han med noe litt større enn en vanlig moped. Jeg stablet meg på etter beste evne i en trang småvåt dongrishorts og klamret meg forsiktig fast. Har ikke sittet på moped siden gode gamle seterlivet med Ella og litt riding med gutta boys på ungdommsskolen. Da var det om å gjøre å holde seg fast så godt man kunne, men det passet seg ikke å klamre seg fast i en gift hindu midt på dagen. Så jeg balanserte meg frem etter kunstens regler og prøvde å ikke være til hinder i trafikken. Etterhvert fant jeg ut at det var ikke så verst, og begynte å nyte fønvinden i håret. Like hel og fullstendig tørr kom jeg meg hjem. Der ventet lunsj og bikini for noen timer ved bassengkanten. Etter middag fiffet vi oss opp for å dra på Kopi Desa, kafeen vi "henger" på. Trivelig atmosfære i bambus og beach stil. Med Bob Marley med rytmer som får kroppen til å vrikke. Det ble noen øller og jeg "smakte" noen shoter av det lokale hjemmebrente risbrennevinet. Billig fyll for de overivrige ungdommene som var mer opptatt av å skryte hvor mye de har drukket. Vel vel, jeg kunne kjenne meg igjen for 10 år siden men har heldigvis mer vett en som så nå. Til trøst for dere hjemme.