Skinnende fristelser...

Denne ble med meg hjem etter en hel dag med frisering av min kjære mor på Salong Karisma. Den stod blank og skinnende og ventet på at jeg skulle ta den ned fra hylla og plassere den trygt og godt på armen. Perfekt! Med blanke deltaljer og gull mot svart skinn kunne jeg ikke motstå å falle for den. Etter å ha gitt meg selv mange fine og enkle unnskyldninger for at jeg trengte en ny veske i garderoben, fant jeg ut at den kunne brukes til alt. Passe stor til å ta med seg pc og nettbrett, bøker, permer og blader. Med fine små lommer til mobil og ipod og andre duppe ditter. Kan ikke si annet enn at sjefen min har god smak som velger ut så flotte ting jeg lar meg friste av på jobb. I tillegg til veske ble det et par nye perle øredobler mor skal få låne i bryllup til helgen. Enda en god unnskyldning for å kjøpe med seg nye øredobler hjem.

Trilleborg

Skogsduft

Her i huset trenger vi ikke rundvask av rubbel og bit for å fremheve duften av frisk natur og grønnsåpe. For naturen er inne hver dag jeg kommer hjem. Til og med på badet oser det av friskt tømmer og god barnålsduft. Kan bare glemme å overdøve lukten med deilig lavendel og duftlys. De kan stå å støve ned som pynt. Men man kan ikke få i pose og sekk når man bor på 50 kvadrat. Kreativiteten må tas i bruk og da må både fasade og pynt vike til fordel for tømmermenn og skogsklær til tørk.

Trilleborg

Ullvask!

Etter å ha investert i årets kolleksjon av Kari Traa's ullundertøy føler jeg meg godt rystet til vinterens kalde gufs. Og som Ulvang sier trives ulla best med milo. Etter å ha hakket på min kjære mors fortvilende behandling av ullklær i alle år, har jeg helt klart fått en versting i hus. Greit nok at milokannen ligner på tøymykneren, men å vaske ull med vanlig vaskemiddel og helle milo i tøymyknerkammeret tar kaka! Det var første gang jeg lot han slippe til med ullvasken og sto behersket på sidelinjen for å ikke la han føle seg helt udugelig.. Komisk nok kunne jeg ikke annet enn å le. Stakkars gutt! Jeg ante fred og ingen fare helt til jeg skulle sette på neste vask og oppdaget oversvømmelse av milo i kammeret! Hva i he***ete har skjedd her!! Skal man ikke vaske alle klær med OMO da?! Ehh.. NEI! Etter å ha roet meg kraftig ned kunne jeg ikke annet enn å tenke at det finnes verre ting i livet enn å vaske ull med omo... Uskyldig og uviten kan man ikke alltid vite hva alle kanner skal brukes til. Men det verste var at han alltid har gjort det på den måten uviten om hvordan både milo og ullprogram på dagens maskiner brukes. Ikke rart ullklærne hans var både krympet og harde. Men, han skal ha skryt for innsatsen!

Trilleborg

Pakket og klart

Da er vi så å si ferdige med turen og fått pakket, veid og fikset alt til avreise! Sier adios til Bali og takker for oppmerksomheten fra dere! Ser dere hjemme igjen, forhåpentligvis!!

Skulla hatt en hatt...

Etter å ha sett på hatter i forskjellige fasonger, farger og materiale fristet det alt for mye å huke tak i en av de stakkar hatteselgerne som tråkker frem og tilbake på stranden dagen lang. Han satte seg ivrig ned og jeg startet mitt taktiske spill for å prute den ned til den prisen jeg er villig til å betale. Han ville som de fleste at jeg skulle prøve den på og bli fortapt. Bestemt spurte jeg på pris først og avslo han momentant. Kan da vel ikke mene at den skal koste hele 60 kroner. Etter å ha overbevist han at jeg heller ville kjøpe den i gaten for mye billigere ga han seg omsider med på prutingen. Han ville møtes på halvveien, men det var ikke jeg interesert i. Så etter å ha speilet meg med det lille lommespeilet han hadde med seg, klarte jeg å vinne på sjarmen. Jeg tilbydde han å kjøpe speil fra IKEA å ta med til han neste gang jeg kom til Bali. Han lo og ble med på spøken. Så sa jeg bestemt prisen jeg ville betale, og tilbydde han sukkertøy. Han takket pent nei og sa han fikk tannverk av godteri. Jeg sa han var så søt fra før at han trengte ikke å ta noe heller, faktisk min beste sjekkereplikk hittil på turen. Silje fniste og lo i det jeg tilbydde han tannkremen min, en vanlig colgate fra Norge. Jeg kunne ta med den før jeg dro så ville tennene bli bra. Han unskyldte seg og ville virkelig ikke gå lavere, og jeg ikke høyere. Så da la jeg demonstrativt fra meg hatten og takket nei. I det ga han etter og jeg kunne stolt plassere min nye hatt på hode og sole meg i glansen til hele 20 kroner. Må tro hun ved siden av meg ble litt sjalu, for timen etter vandret hun langs stranden med min nye hatt som en annen surferbabe i bikini. Vi fortsatte soningen og avsluttet dagen med en siste runde på stradivarius, en råbra butikk. Sprøtt som det høres ut har jeg klart og bruke 2 500 000 rupia på to turer dit... Altså to og en halv million rupier. Aldri brukt så stort beløp på shopping før, men a girl gotta do what a girl gotta do!! Hehe.. Ble to vesker, to shortser, en dongeijakke og mange topper rikere! Så nå håper jeg virkelig sommeren er i full blomst når jeg kommer hjem. Skal nyte dagen over en billig middag med søster Silje. Ha en fin maikveld.

Shoppingtur til Seminyak

Frisk og rask la vi i veg etter en bedre frokost. Har foresten funnet ut at den balinesiske kaffen et kruttet for vår Bali belly. Nok om det, etter en lang spasertur langs strand promenaden kom vi til det vi trodde var Seminyak. En del av den 12 km lange stranden som strekker seg fra Kuta og nordover forbi Legian og videre til Canggu. Vi ville slippe Kutas sandvind og inpåslitne menn som går med kamera og knipser halvnakne jenter som prøver å bli mest mulig brun. Disse to tenkte det var lurt å komme unna folkemengden på helgens siste dag og i tillegg se noe mer av området rundt. Slitne og tørste fant vi oss til rette på den småkornede stranden av den svarte sorten. Vi slapp unna maset fra selgere så vidt og ingen ekle blikk fra luskende menn og smågutter, derimot hadde vi gått fra solen. Så etter å ha blitt nedsnødd med finkornet sand og i skyggen av overskyet vær satte vi kursen opp til shoppinggaten som fristet. Vel oppe i trafikken vandret vi gatelangs i varmen, solen hadde selvsagt bestemt seg for å komme frem omsider. Men slappe og slitne som vi var fristet ikke noe av butikkene noe sælig. Etter å ha funnet supermarkedet bintang igjen handlet vi siste rest av nødvendigheter til dagene som er igjen. Men skuffelsen over at shoppingen ikke levde opp til forventningene tok oss, så vi kapret en taxi tilbake til poppies i Kuta. Mette etter dagens lunsj, tost og syltetøy, strandet vi atter en gang på stranden i folkehavet på Kuta. Søndag er tydeligvis utfartsdag og stranden myldret av lokalbefolkningen, med kamra selvsagt. Etter dagens soft is med sjokolade fra stamkafeen vår McD, ruslet vi til det nye kjøpesentert som tyvstarter åpningen med noen butikker rett ved stranden, mens solen takket for seg. Vi tok shoppingen for alvor der i stede og jeg lovet meg selv å gå tilbake i morgen. Glad og fornøyd gikk vi hjem for dusjing og stæsjing før kveldens middag. Sendte hilsen hjem til Ole på dagen og tappet siste rest av mitt indonesiske simkort med noen ord fra han. La oss fornøyde ned og svitsjet fra kanal til kanal mens søvnen tok oss.

Ufrivillig fotomodell

Etter å ha sløvet som to strandede hvaler i flere dager begynner vi å bli små lei sand over alt og lokalbefolkningen som ønsker å ta bilde av vestlige turister. Når solen begynner å melde sin avskjed popper lokalbefolkningen frem og andre turister med hvitningskrem frem. De vil nemlig unngå å få farge, noe som er helt ubegripelig for to strandløver fra Norge. Det er status å være hvit i huden for å ikke vise at de er av arbeiderklassen i Asia. Så med babypudder og hvit dekkrem kommer de bort til soltørste turister i minst mulig klær og spør om å få ta bilde med oss. Jeg vet ikke hvorfor men Silje er tydeligvis av stor interesse både for små tøffe gutter, søte jenter og familefolk. Jeg har oversett dem, ristet på hode, til og med rekt finger til kameraet når gutter stiller seg til foran meg. Barnslig som jeg er, ønsker jeg ikke bikinibilde av meg selv med smågutter i forgrunnen. Silje er mer av den høflige typen og kvier seg når de kommer bort og spør, hun svarer pent nei med dålig samvittighet og de godtar det med et smil. Det er ca 10 000 andre å spørre, og som gledelig poserer med en flokk asiatiske smilefjes rundt seg. Så dermed blir solnedgangen tiden for å gå opp av stranden, vakker som den er blir den ikke like fredfull som vi ønsker. Jeg gjennomskuer Silje mer og mer og når hun kommer med unskyldende ord som at hun er lei sjønner jeg hun vil unngå å avvise folk. Se for deg å være kjendis da, jammen glad jeg slipper paparatsier florrerende på alle kanter. Greit når de spør om lov, men ikke greit når de sniker rundt deg og later som de tar bilde av helt andre ting. Ingen skal få gleden av å studere meg eller vise frem dagens knips til kameratene sine her nei, strengt ser jeg på de til de forstår at jeg ikke godtar det. Komisk egentlig, hva gjør de med alle bildene? Sjønner ikke det helt, alle går å knipser, som om det er første gangen de holder et kamera. Snodig. Uansett er balkongen på hotellet kjekk å roe ned på etter dagens stråler. Så etter en stor bintang og en dusj feirer vi vår siste uke, og går offesielt inn i ferieuke.

Back in Kuta

Etter å ha kapret en taxi dro vi mot poppies 1 i håp om å finne et fint sted å bo den siste uka. Vi vandret litt gatelangs men endte opp på samme hotell som vi møttes. Ganske slitt og oppbrukte rom men en trygg, grei plass med varmvann, AC og tv. Fikk en god deal for hele uken og flyttet inn. Ikke lenge etter lå vi langstrakt på hver vår sarong og hørte de kraftige bølgeslagene overdøve den summende lyden av selgere, massører og surfeinstrøktører. Nå kan vi kalle det ferie, og endelig senke skuldrene for å slippe å tenke mer på hvordan komme til neste destinasjon og hvor vi skal bo. Fint å avslutte reisen litt rolig før det mest sannsynlig blir fult kjør når vi kommer hjem. Skal nyte late dager på stranda, få den siste soltuchen og utforske mer av bylivet her i kuta.

Snarvisitt i Sanur

Etter å ha pakket sammen og forlatt Ubud dro vi sørover til Sanur. Omsider fant vi et koslig lite hotel til en akseptabel pris. Etter å ha gått gaten gjennom enorme luksushoteller kom vi oss ned til stranden. Det var fint å se havet igjen og ligge med sanden som myk madrass til solen ebbet ut. Sanur er en fin ferieby, men veldig rolig og passer vel best for familieferie og pernsjonister. Så etter å ha spist på strandbar, slappet vi av på stranden til solen gikk ned. Så trasket vi i gatene for å nå hovedmålet, nemlig Mc Donalds! Silje manøvret seg gjennom folkemengden til skiltet hun hadde bitt seg merke i påvei fra Ubud. Før vi kom så langt ble vi fristet av brosjyren til en søt jente som tilbydde massasje, skrubb og mye mer. Valget var enkelt og begge kjørte på med full pakke i to timer. Men knallhard knaing en time var alle muskler avslappet og risskubbben kunne begynne. De smurte oss inn med en hvit mølje og lot oss ligge mens skrubben skulle virke. Som tigerbalsam på solvarm hud ble det iskaldt og nesten som å være tilbake i Norge. Etter en stund med nedfrysing, tørket det såpass at de kunne gri av all smuss og lort fra vår solkremfete hud. Etterpå føltes huden nesten som babyhud, myk og ren. Så etter en dusj i de primitive lokalene la vi oss ned for ansiktsbehandling. Som to nye jenter krøket vi oss opp fra stolene vi slappet så godt av i og takket for oss. Huden glødet og musklene sang av velvære. Fornøyde etter å ha gjort stas på oss selv, vandre vi vidre mot skiltet som lyste gult og rødt mot oss langt bort. Etter en bigmac meny, var endelig Silje også mett etter dager med ris og nudler. Så vendte vi snuten hjemover og så oss omkring langs gaten fylt med fine resturanter og barer. Vi begge følte det ble litt for kjedlig å bo her, så vi bestemte oss for å ikke pakke ut sekken riktig enda og forflytte oss tilbake til kjente kjære kuta den siste uka. Litt mer liv å røre for oss der, i allefall flere valgmuligheter og flere ungdommer. Avsluttet dagen med vår kjære cardstock, et ord jeg trodde ( prøvde å gjøre meg forstått) var en god erstatning når de ikke skjønte bæra av hva playing card er. Med noen runder idiot og olsen sovnet vi til lyden av viften på full guffe.

Bilde safari

Seriøs sightseeing

Etter en dag fullspekket med inntrykk og nye opplevelser ligger vi begge langflate i senga å døser til toner av hellbillies. Kan ikke annet enn å kalle dagen for dønn seriøs sightseeing. Det startet med tanker om å se noe mer av Bali, og hotellet tilbydde dagstur med privat sjåfør. Det hørtes ikke alt for dumt ut. Men for å ikke bli ribbet måtte vi komme på noe lurt for å dele på utgiftene. Etter å ha sett ut oss to offer for en dag med oss to, dro vi omsider av sted. Tenkte vel at det kunne være trivelig med litt selskap også, så de to brasilianske guttene som sjekket inn i går var kjekke å ha. Det halverte i alle fall prisen, utspekulert som vi (jeg) er. Første stopp var elefanthule tempelet, Goa Gajah, et tempel som alle andre egentlig. Så har du sett ett har du sett de fleste, så etter litt trasking der måtte vi skuffe den stolte hindusjåføren vår med; no more tempel! Vi ville se andre ting også, så andre stopp var kaffe- og urtehage med utrolige mange forskjellige planter, trær, utrer og frukter. Etter å ha smakt på alt fra lemongras, ingefær, mocca, kakao, ginseng og ananas te, fikk vi også en smak av luwak kaffe. En kaffe dyrket frem av avføringen til små kattedyr som spiser kaffebønner. Deretter brennes og kvernes de avlange klankene som minner om en real fullkornsbar, til en fyldig kaffe med hint av karamel og sjokolade. Spesielt at dette er den mest kjente og dyre kaffen i Indonesia. Vel vel, morsomt å ha smakt den i allefall. Så dro vi vidre til Batur, for å knipse flere bilder og se på landskapet ved den kjente aktive vulkanen nord i Bali. Etter å ha kjent på det varme kildevannet humpet vi av gårde til dagens siste fotoseanse. Ved Bangli knipset vi i vei fine landskapsbilder av risterassene, spesielt og minneverdig. Bare så synd at vi var alt for sultne, slitne og små lei av de to guttene vi drasset med oss. Så det ble en snar visit før vi endelig kom oss hjem, til nudler og brødskive. Avsluttet dagen med å ditsje drink avtalen med Daniel og Lukas (de brasilianske gutta) til fordel for en billig middag og en god iskrem. Om ikke alle bildene ble like vellykket lagrer vi i allefall mye på netthinna og har fått et godt innblikk av kultur, natur og folket på Bali.

Turdag i Ubud

Jeg våknet som vanlig alt for tidlig i dag også, ingen vits i å ligge å dra seg så jeg gikk like så greit ned til utlånsdataen i resepsjonen. Etter å ha kopiert bilder og diverse ble jeg minnet på at vi måtte sjekke ut i dag. Ved en misforståelse trodde de at hele det norske reisefølget skulle dra videre. Mens Pernille og Nina skulle til Malaysia tenkte vi å ha flere dager her. Etter en sjekk på nettet etter nytt bosted, tok jeg bena fatt og ruslet rundt i nabolaget på boligjakt. Intetanende lå storesøster dypt i drømmeland og etter en time hadde jeg funnet et bra sted av de 6-7 plassene jeg så på. Det var et rent og pent lite homestay med alle fasiliteter vi trengte. Så glad og fornøyd etter å ha løst utfordringen gikk jeg opp til tornerose for å snøre sekken. Men sjarmerende som vi norske jenter er tror jeg hotell eieren, som vi foresten hadde fotosession med etter frokost, likte besøket fra nord. Han skjønte etterhvert at vi skulle ulike veier og ville beholde meg og Silje som sine gjester. Den 83 år gamle mannen vet hvordan man kan sjarmere damer, ikke rart han har 3 koner. Men i gjengjeld vet jeg hvordan jeg kan spille på sårbarheten til unge budsjett reisende jenter og etter en prat forklarte jeg situasjonen, vred det litt over på dem og sa jeg fikk rom for 140 kr hos naboen med samme standard. Etter å ha skakket på hode, sett uskyldig ut og hoffet meg litt kom vi til enighet og jeg rodde i havn en bedre avtale enn forventet. Det fortjente en hi five på rommet og vi kunne senke skuldrene å nyte dagen som planlagt. Så var det tid for vår norske forenings avskjed, og de fortsatte sitt 6 måneders eventyr. Det ble stille og småtomt på hotellet. Solen ebber ut og vi smatt på oss joggeskoene og dro med oss penger, vann og kamera på rund tur over risåkeren og ned til småe bortgjemte tettsteder for å se det virkelige liv i Bali. Svette og slitne kom vi hjem med hver vår pose fra bintang, supermarkedet ala wallmart og obs! påvei tilbake til Ubud. Det var en fin tur i god tempratur og solnedgang. Det passet yppelig med en dusj og gnagsårplaster. Kanskje ikke så rart at føttene reagerer på trange sko, etter 1 måneds vandring i flipp flopper. Sultne og slitne gikk vi til sentrum for middag, det ble en rolig lørdagskveld og ved midnatt lå vi trygt og godt i seng.

Bali Belly

Etter en fortreffelig 17. mai middag våknet vi til sol og blå himmel, med velkjente vekkelyder fra haner, mopeder og livet fra åkern. Hotellet jeg klarte å prute ned til 100 kr natten er rene luksusen i forhold til det vi er vant med hittil. Frokosten fristet med alt fra omelett, bankakes, kokt egg og fersk frukt og selvsagt kruttsterk kaffe. Både jeg og Silje nøt stillheten, vinden i håret og utsikten. Når Pernille og Nina kom etter hadde Silje allerede søkt ly på skåla, jeg måtte like etter ha meg unnskyldt og fulgte på. Etter måltidet planla vi å gå på markedet men Silje var allerede sengeliggende etter tannpussen så vi tok det kulikt ved bassengkanten mens sola stekte på. Hun pakket på med " i do form", samarin og imodium og satset på at magen ble bedre. Etter at solsteken roet seg ruslet vi av gårde mot sentrum. Men selv etter en boks nudler spilte ikke magen på lag og hun returnerte til bingen. Jeg tuslet glad og fornøyd videre, intetanende om at apene ved monkey forest kunne lukte mine ferske grove baguetter fra posen. En stor sint hann kom med raske hopp mot meg og jeg brøler høyt i håp om at han skjønte hva NEI på norsk betydde. Rastafar grep hånden min å sa jeg måtte pakke maten i bagen og sa dont worry, be happy. Liksom som det hjalp på redselen for den griske gorillan som fulgte etter meg videre. Jeg småløp rundt hjørnet, som et jaget dyr med byttet i bagen. Ikke Faan om han skulle få det rykende ferske grovbrødet mitt. Jeg vet ikke om det var redselen for apen eller den fiberrike lunsjen som gjorde susen men hjem måtte jeg. Etter å ha nesten lagt meg ned for å dø tre ganger kom jeg meg endelig frem. La meg i forsterstilling og ba til Gud at dette måtte ta slutt. Etter noen runder fra senga til slåla ga mageknipen seg omsider og jeg kunne legge meg sammenkrøket i badekaret. Rettet meg opp og tok en powernap før middagen. Jeg mistenker 17. maimiddagen i går ettersom Silje også var dålig. Litt av en nedtur, etter å ha spist alt fra gatemat, ren chili, halvråe pannekaker og alt mulig krydder. Så får jeg dette av den mest dyre og fansie resturantan av alle jeg har vært på hittil. Ikke var det hangover fra 17. mai feiringen heller, tåler mer enn som så. Vet ikke om baguetten var i groveste laget for min feriemage basert på høy karbo diett, kan være litt av et sjokk med grovt brød igjen. Kanskje må en fibertilvenning til før jeg kaster meg over havergrynsgrøt og knekkebrød hjemme, men den tid den sorg. Uansett gikk det heldigvis over, selv om jeg fikk flashback fra Thailand og matforgiftningen der. Prøvde å ikke tenke for mye på det, og slo like så greit til med currygryte og ris til middag, med en magehelbredende smootie av banan, papaya og ananas. Har ikke merket stort og satser på at magen skjerper seg. Kan ikke ha sånt tull når man prøver å nyte et annet land og alt det har å by på. Elsker maten her og lar meg ikke skremme, har klart meg så lenge så må vel klare de siste ukene også.

Hipp Hurra for 17. Mai

I stede for å stryke bunadskjorta å pakke seg inn lag på lag med ullskjørt og tilstrøping i halsen startet vi dagen med bikiniføre. Vi avsluttet det rolige øylivet med mere sand, saltvann og bølger før vi returnerer til Bali, og setter kurs mot Ubud. Vi dropper lapskaus å pølse me brød og satser på en delikatesse ala indonesisk, ned ris, nudler og mer hotsaus. Til Siljes store fortvilelse har de heller ikke BigMc i Ubud, så vi må prøve å behage min sans for sterk mat og hennes mildere gane med en bedre middag i kveld. Etter noen dager på stranden har Silje begynt å gli inn i mengden av solbrune turister og jeg har vel snart nådd mitt mettningspunkt av pigment. Sammen med andre reisende skal vi begi oss ut på nok en racertur over havet. Vi hører tordnet buldre langt unna så får håpe sjøen er snill med oss i overfarten. Sier adios til Lombok og Gili øyene og satser på noe mer kulturelle aktiviteter i Ubud. Silje må hilse på aper, shoppe på markedet og oppleve danseshowet hun også. Men soltørste som vi er har vi sikkret oss basseng på hotellet jeg håper vi finner. Har heist flagget på sekken så ingen er i tvil hvor vi kommer fra, men sjenerte som vi er dropper vi tog og fløyter i år. Får heller synge litt stille for oss selv og se hva noen bintang kan gjøre med blygheten. Ikke før vi hadde heist flagg og gått i land for å sette oss i en av de overfylte shuttelbilene til Ubud, hørte vi velkjente ord fra to livlige norske jenter som gratulerte oss med dagen og ropte HURRA! De skulle samme vei og var overlykkelige over å se et velkjent flagg og to store berganssekker vandre foran dem. Glade over at noen fra egne trakter kom oss i møte jabbet vi iveg og 17. Mai, reise og alt det der. Det ene førte til det andre og 2 timer senere endte vi opp på samme hotell godt påvei med hver vår øl og flagget plantet i en av de tomme. Jeg unnet meg en god dusj i varmt vann etter å ha trasket i saltvann og sand noen dager. Endelig kunne jeg pynte meg for den store dagen, med min nye sammenknøvlete kjole. Ikke noe strykepress her for å si det sånn. Etter en fotosession og litt mere prat ruslet vi ned gaten for en bedre middag, blant annet kunne de by på norsk laks til forrett. Så nå er alt tipp topp og det er en fornøyelse å legge hode på puta i velkjente og trygge Ubud som for meg føles som hjemme. Hotellet er midt i blinken og jeg ser frem til bancakes, basseng, varmt vann og netter i rene lakner og myk seng. God natt Norge, gratulere med dagen!! Hipp hipp hurra!

Snorkling og solnedgang

Etter en god frokost pakket vi veska og smurte oss inn med høy faktor. Sola begynte endelig å melde sin ankomst og vi gikk spente ned til stranden. Vi skulle nemlig ligge å duppe i sjøen for å se etter skilpadder og annet eksotisk undervannsliv. Etter å ha fått inn pusteteknikken lot vi kroppen flyte over et spekter av fargerike koraler og fisker i alle tenkelige fasonger og fargenyanser. Vi stoppet også på et skilpadde område og lette etter de spesielle skapningene som flakser som fugler i havbunnen. Sola skinte og de to landkrabbene fra Norge fikk vind i seilet der vi satt i front med fotene henge ned i vannspruten. Hadde en kjempefin opplevelse og en opptur etter dager med gråvær. Silje har til tross for skyene i går fått sitt første tegn til solbrendthet så mens hun ruslet på rommet utforsket jeg mer av øya. Jeg gikk mot sola og ville få med med solnedgangen før jeg returnerer. Ligger å kjenne solas siste stikk for i dag med vind fra havet. Stranden er hvit rundt meg og dekket av hvite korallrev som er skylt på land. Trærne strekker seg til vannet og fuglene kvitrer bak lyden av romantiske Celine Dion fra øret. Kan ikke bli mer fullkommen avslutning på en fin dag. Bare så synd jeg ikke kan dele alt dette med noen, eller ikke bare noen, med Olisn! Jeg blir jo nesten sjalu på parene som fletter seg i hverandre rundt meg. Men får se fram til fine kvelder på Nato i sommer, bare nesten det samme. Etter å ha flyktet min yndlings resturant pga en ussel liten mus krypende ved fotene våre gikk vi på en strandbar og tok en drink. Ingen happy hour direkte men en forfriskende fersk juice å milkshake. Servitrisen lo og spurte om vi var seriøse, no drink, no happy hour? Hehe.. Nei vi holder oss på matta å er vel øyas tammeste i kveld.

Regnvær i paradis

Etter å ha spist en tidlig middag med flere strømbrudd på hele øya krøp vi til sengs. Begge var utmattet og prøvde å finne roen under myggnettingen. Falt til ro med en sovetablett hver og presset øreproppene ekstra inn. Vi våknet rundt 10 og fikk frokost, søt pannkake med te. Helt greit men var ikke så fornøyd med skyene på himmelen. Håper på et lite skille her vi ligger å blottlegger den muslimske stranda og leter etter koraller vi kan ta med hjem. Stranden er hvit og Silje går i ett med omgivelsene. Speider ut på andre øyer, Gili Air og Meno, samt regnlagte Lombok. Ser på folket, hører musikk og leser bok med en dukkert innimellom. Ganske greit egentlig, bare litt rastløs til tider. Men det går som regel fort over. Etter å kjent små dråper mot varm hud krøp vi inn for litt mat, glade for at vi sitter under tak ser vi folk vasse i gater med flomlignende tendenser. Ikke helt det vi hadde sett for oss, men ei skikkelig skur får ikke ødelegge idyllen. Den gir seg snart, mens vi ser svenske killar roper "det e ju bara vatten!". Bare å bare, håper det gir seg så vi kan svømme til rommet for en dusj. Ikke en varm en som sådan, men kald og forfriskende. Akkurat det man trenger etter å ha vasset hjem i gjørmevann. Vet av hvertfall en som ikke hadde likt det noe særlig. Etter å ha slappet av skal vi ut på foringsrunde, håper på noe lokal spicy mat fra mat markedet på øya. Obs, må huske å ta me telefonen som lommelykt i tilfelle nytt strømbrudd.
Ingeborg & Silje